Du står her | Start > Plangrunnlag > Strategier > Strandsonen

Innledning

Olje i grunne farvann og på strand har vært gjenstand for stor oppmerksomhet både mht. miljøskader og gjennom utvikling av skadebegrensende tiltak. Statens forurensningstilsyn (SFT) har for tiden tre større arbeider på gang på dette feltet; utarbeidelse av en ny Forskrift for sammensetning og bruk av dispergeringsmidler og strandrensemidler, oppdatering av Håndbok for strandsanering (jf. SFT’s invitasjon til prosjektoppdrag av 29.12.97) og utarbeidelse av Veiledning for etterkantundersøkelser etter større akutte oljesøl (jf. SFT’s invitasjon til prosjektoppdrag av 31.03.98). Resultatene fra disse arbeidene forventes å bli førende for implementering av skadebegrensende tiltak langs norskekysten.

Når arbeidene er ferdigstilt (forventet første halvår 1999), vil de bli lagt til grunn for NOFOs strategi for strandsanering. Inntil da vil nedenstående danne grunnlag for strategien. Det følgende er en kortfattet, tentativ syntese av erfaringer om oljens skjebne og effekter i grunne farvann og på strand, og hvilke muligheter man har for å bekjempe oljen og begrense skader. Med utgangspunkt i de forskjellige miljøtypenes egenskaper, samt beredskaps- og saneringstiltakenes fortrinn og begrensninger, er det trukket enkelte linjer mellom forskjellige deler av kyst- og strandmiljøet og bruksområder for de respektive tiltakene. Ved behov vil tiltakene legges opp mot den til enhver tid gjeldende status for ovenstående forskrifter og veiledninger.

I de tilfeller erfaringsmaterialet tillater det er miljøtypene behandlet i henhold til Miljøprioritering OljevernBeredskap (MOB)-konseptet. Kombinasjonen av miljøets dynamikk og alternative tiltak gir opphav til en overordnet inndeling av miljøet i henholdsvis kyst - grunne farvann og strand.

Kyst - grunne farvann

I norske farvann er produktiviteten i det marine miljø særlig høy ned til omlag 20 m dyp. Tareskogen, som også danner grunnlag for mange andre planter og dyr (inkl. næringsgrunnlag for sjøfugl og sel), er det dominerende samfunn i denne delen av sjøsonen. Skadepotensialet til et oljesøl avtar med dypet og signifikante effekter på større dyp er sjelden påvist.

Vurderingsgrunnlag

I overgangen mellom åpent hav og kyst kan det være relevant å etablere en grense for administrative og operasjonelle tiltak ved slaglinjen for grunner / grunt vann. Denne er avmerket på sjøkart og således allment tilgjengelig (også digitalt). I tillegg utgjør slaglinjen det nærmeste man kommer et enhetlig datagrunnlag som både er dekkende for nedre grense av tareskogen såvel som for dypet som berøres av et oljesøl. I dette området er det to åpenbare alternativer for bekjemping av oljen:

Mekanisk oljevern (lenser, skimmere etc.) regnes som mest effektive nær kilden. Hvis oljen spres over større havområder stilles det store krav til overvåking og oljevernressurser for å opprettholde samme effektivitet. Den preventive virkningen øker imidlertid etterhvert som oljen driver inn mot grunne farvann, i første rekke for å begrense inndrift av olje i enkelte sårbare områder (feks. næringsområder for sjøfugl og strandhabitater), dernest for å aggregere den spredte oljen for videre oppsamling.

For dispergering er det hevdet at hovedspørsmålet er en avveining av miljøskade på laverestående organismer (plankton, benthos) versus skader på høyerestående organismer (sjøfugl, pattedyr). Dokumentasjonen på dette feltet er ikke helt entydig og har vært gjenstand for diskusjon i forskjellige fagmiljøer.

Forslag & anbefalinger

Overgang mellom åpent farvann og kyst

Kjemisk dispergering bør i utgangspunktet begrenses innenfor slaglinjen av årsaker som angitt i tabellen over. Tareskogen er et meget produktivt samfunn (økosystem), bla. som oppvekstområde for kommersielle fiskearter som torsk og sei. Tareskogen har vist seg å være relativ robust for oljesøl. Ved dispergering kan det forventes en økning av løste og dispergerte oljefraksjoner nedover i vannsøylen. På større dyp vil skadelige konsentrasjoner fortynnes relativt raskt, mens en tiltaksindusert dispergering i grunnere farvann samlet kan føre til at skadene blir større enn for olje alene.

Slaglinjen reflekterer også viktige topografiske betingelser for lokal strøm, gyrer og oppstrøming, prosesser som danner grunnlag for stor produktivitet og hvor det ofte er ansamling av sjøfugl. For sjøfugl (og marine pattedyr) regnes dispergering som et gunstig preventivt tiltak.

For å optimalisere de gunstige virkningene av dispergeringstiltak for henholdsvis tareskog, fisk, sjøfugl og marine pattedyr er det fordelaktig å dispergere i god avstand fra slaglinjen. Innenfor slaglinjen bør bruk av dispergeringsmidler begrenses til særlige tilfeller hvor oljen truer større ansamlinger/ kolonier av sel, sjøfugl eller prioriterte strandhabitater.

Grunne farvann

Det forutsettes at det ikke vil være lensekapasitet til fullstendig avgrensning av olje som driver inn i kystsegmenter med mange holmer og skjær. Lensene bør derfor prioriteres mht.; i) hindre inndrift i områder av MOB A og B prioritet, ii) lede oljen vekk fra større ansamlinger/kolonier av sel, sjøfugl eller prioriterte strandhabitater, og iii) øke oppsamlingseffektiviteten (og samtidig hindre videre spredning) ved å lede olje inn i tilgjengelige viker og bukter.

I tilfellet (iii) bør olje fortrinnsvis ledes inn i eksponerte til moderat eksponerte lokaliteter. I den grad det er mulig, bør beskyttede områder med særlig sårbare miljøtyper som strand- og undervannsenger ikke anvendes til dette formålet. Dette har sammenheng med at selvrensningsevnen og toleransen for olje er størst i bølgeeksponerte hardbunnshabitater, som i praksis gjør at behovet for saneringstiltak er begrenset. De fleste saneringstiltak på strand påfører strandmiljøet en ekstra belastning. Særlig gjelder dette for beskyttede bløtbunnsmiljøer, hvor skader av olje + tiltak ofte er større enn skader av olje alene (se også neste avsnitt om Strand).

Naturgitte egenskaper som miljøets selvrensningsevne, toleranse for olje (inkl. identifiserte perioder med høy sårbarhet) og verneinteresse, bør danne grunnlag for valg av lokaliteter for oppsamling av olje. Eksponerte-moderat eksponerte hardbunnsmiljøer bør prefereres framfor bløtbunnshabitater i beskyttede områder (inkl. strandenger og leirstrender). Videre oppsamling av olje fra sjøsiden er mest skånsomt for strandmiljøet. Egnede lokaliteter bør integreres i beredskapsplanene.

Strand

Strandmiljøet utgjør møtesonen mellom land og sjø og kjennetegnes av skarpe gradienter og soneringer. Både økologiske og økotoksikologiske egenskaper kommer til uttrykk gjennom forskjeller i substratet.

Vurderingsgrunnlag

For vurdering av potensielle skader av olje på strand er det innledningsvis viktig å forholde seg til noen enkle prinsipper:

Strendenes selvrensningsevne øker med graden av bølgeeksponering. I bølgeeksponerte hardbunnsmiljøer er oppholdstiden for olje begrenset til måneder, mens olje i beskyttede bløtbunnsmiljøer er påvist selv tyve år etter selve episoden.

Kornstørrelsen til substratet er viktig for akkumuleringen av olje (hvor mye og hvor dypt) såvel som utvasking og nedbrytning. Grovt substrat som sand, grus og stein har evne til akkumulere større oljemengder enn leirstrender. Denne oljen kan ligge relativt uforvitret over mange år, men vil på den annen side ha begrenset direkte virkning på miljøet. Hvis tilstrekkelig olje først trenger (blandes) ned i finkornet sediment vil det ta lang tid før de biologiske forholdene igjen er normalisert.

Selve skadebildet bør vurderes i to faser; skadens umiddelbare omfang, dvs. skadene som oppstår i den første tiden etter stranding, og skadens varighet, dvs. hvor lang tid det tar før strandsamfunnene er restituert. Skadene oppstår som følge av oljens giftighet og/ eller ved at oljen dekker organismer eller substrat. Erfaringer viser at det ofte er den mekaniske effekten som fører til de mest omfattende skadene på livet i fjæra.

I og med at gjenveksten hemmes av den gjenværende olje på stranda (- hvor forholdene kan tilsvare en form for kronisk belastning), kan det synes som om tiltak som fjerner denne oljen vil være mest gunstig. Dette er imidlertid ikke alltid tilfellet. Hver av metodene har sine fortrinn og begrensinger, og det er derfor viktig å harmonisere disse egenskapene mot de forskjellige strandtypenes naturgitte egenskaper.

Mekanisk / manuell sanering

Mekanisk sanering inkluderer i hovedsak maskinell og manuell oppsamling, samt bruk av vann og absorpsjonsmidler som feks. bark. Bark som absorpsjonsmiddel har i enkelte tilfeller vist seg å være gunstig for en mest mulig skånsom oppsamling. Avfallsvolumet vil imidlertid øke betydelig. Erfaringene fra bruk av vann (varmt vann-kaldt vann) er delte. Metoden medfører både videre spredning av olje til vannmassene og ned i sediment; i første rekke i form av løste produkter som også er mest giftige.

I bølgeeksponerte områder bør tiltakene fokusere på å hindre refordeling av oljen. Effektpotensialet er relativt lavt og mengden olje som akkumuleres bør være førende for tiltakenes omfang. Manuell grovrensning er tilrådelig - Finrensning er overflødig. Naturgitte betingelser vil bryte gjenværende olje over relativt kort tid.

I moderat til mer bølgebeskyttede områder, hvor selvrensningsevnen er begrenset, vil utstrakt, manuell opprensning av nedre deler av stranda (tilsvarende fjæresonen m. tangbelte) erfaringsmessig forsterke miljøeffektene på sikt. Manuell oppsamling i denne delen bør derfor begrenses til grovrensing, evt. med bruk av bark som absorbsjonsmiddel. Dette gjelder særlig bløtbunnssubstrat, hvor mekanisk oppsamling vil føre til omveltning av sedimentet og økt innblanding av olje.

Manuell oppsamling egner seg best på hardbunnssubstrat, men bør også der begrenses til å fjerne det meste av oljen. Finrensning er ofte mindre skånsom, og til dette formål bør det brukes enten bioremediering (beskyttede områder) eller overlate denne delen av rensingen til naturlige prosesser (moderat til mer bølgeeksponerte områder).

På sand og grusstrender kan det vurderes å fjerne olje maskinelt. Faunaen er overveiende opportunistisk og skadebildet vil normalt domineres av den gjenværende oljen.

Kjemiske tiltak (dispergering)

Kjemiske tiltak begrenses i denne sammenheng til bruk av dispergeringsmidler. Kjemisk dispergert olje vil nødvendigvis ha endrede egenskaper enn eldre, emulgert olje. Viskositeten er lavere, dvs. at den dispergerte oljen i teorien lettere kan vaskes av et hardbunnssubstrat enn oljen alene.

For hardbunnsmiljøet vil det trolig være en fordel å dispergere. Metoden kan være effektiv før oljen går over i en tjærefase.

For bløtbunnsmiljøet kan det synes som om ulempene er større ved dispergering enn ved tilsøling av olje alene. Effektiv dispergering stiller bla. krav til tilførsel av energi. Oljens evne til å trenge ned i sedimentet øker, med tilsvarende økning i eksponering og retensjonstid. Forsøk har vist at olje + dispergeringsmidler kan føre til omfattende skade på faunaen. Dispergeringsmidler kan imidlertid øke nedbrytningsratene, og derved begrense restitusjonstiden og det samlede skadeomfanget. Erfaringene på dette feltet er imidlertid ikke entydige.

Bioremediering

Bioremediering, dvs. påføring av ulike blandinger av bakteriekulturer og gjødsel, er i utgangspunktet på linje med de avsluttende faser av renseprosessen. Metodene har vist seg å ha begrenset effekt på større oljemengder og egner seg derfor best til finrensning av olje på substratoverflate, samt olje i grovere substrat (grus, stein, blokk).

Forslag & Anbefalinger

Summ à summarum gir dette følgende kombinasjoner av hvilke tiltak som kan betraktes som mest gunstige for de ulike strandtypene som inngår i MOB-konseptet (jf. tabellen neste side). Begrepet gunstig dekker både effektivitet og potensialet for begrensning av skade på sikt (jf. skadebildet som er skissert innledningsvis), og er i tabellen under angitt på en skala fra - (lite gunstig) til + (gunstig). Merk at MOB-konseptet har enkelte mangler vis à vis strand. Prinsippet er velfundert, men enkelte viktige forhold som feks. strendenes selvrensningsevne, substrattypenes akkumuleringspotensiale og oljens retensjonstid, bør inngå i vurderingene.

Elvemunninger og tidevannsdammer er ikke inkludert. Disse områdene regnes som beskyttede habitater hvor substratet bindes sammen av eksisterende flora. Fjernes denne floraen, feks. ved grov mekanisk sanering, kan det oppstå erosjon og skadens varighet blir erfaringsmessig lang. Det bør derfor primært legges vekt på å hindre inndrift av olje til slike områder, og i tillegg legges opp til en mest mulig skånsom fjerning av olje, først ved bruk av feks. bark som absorbsjonsmiddel (grovrensning), dernest bioremediering (finrensning).

Erfaringsgrunnlaget for vurdering av miljøimplikasjoner ved sanering-ikke sanering og de respektive metodenes fortrinn og begrensninger er imidlertid ikke alltid entydig. Feks. opptrer strandtypene ofte i kombinasjoner i form av blandingstrender, hvor det er vanskelig å vurdere innbyrdes prioriteringer. Enkelte trekk kan imidlertid pekes ut som veiledende (evt. retningsgivende) for hvilke tiltak som bør iverksettes for forskjellige miljøtyper og i ulike faser av en strandingsepisode:

For alle strandtyper vil det være en fordel å samle opp mest mulig av oljen fra sjøsiden. I områder med god selvrensningsevne, dvs. eksponerte og moderat eksponerte områder, bør aktiviteten begrenses til grovrensning. Finrensningen, som med unntak av bioremediering trolig er minst skånsom, vil foregå naturlig.

Mekanisk oppsamling kan være en større belastning for miljøet enn oljen alene. Dette gjelder særlig i bløtbunnsområder som tidevannsflater, strandenger og leirstrender.

Olje bør i mest mulig grad hindres for inndrift i beskyttede områder hvor selvrensningsevnen er begrenset.

Substratet er en nøkkelegenskap i forhold til akkumuleringspotensialet og oljens retensjonstid. Grovt sett er akkumuleringspotensialet proposjonalt med økende kornstørrelse mens retensjonstiden er høyest for finkornet og grovkornet substrat. Tiltakene bør derfor avpasses etter dette, med vekt på rensning av strender med klare karaktertrekk i forhold til disse ytterpunktene.

Norsk Oljevernforening For Operatørselskap
© NOFO 1999 - 2010
Ansvarlig redaktør: Ståle Jensen
Sist endret 15-05-2007