Etter
akutte
oljesøl (f.eks. etter skipsuhell, utblåsninger eller rørlekkasjer) kan
skjell
komme i kontakt med de stoffene (komponentene) i oljen som har en viss
løselighet i vannet, eller nedblandede oljedråper, eller ved tilsøling av
olje som driver til voksestedet (se faktaark om
fordeling av olje i miljøet). Skjell i havbruksanlegg
og på naturlige vokseplasser vil være utsatt for både olje i vannet og på overflaten.
Tilsøling kveler skjellet, mens de vannløste stoffene og oljedråpene
filtreres og tas opp i organismen. Enkelte muslinger kan stoppe filtreringen
som respons på oljeforurensning i vannmassene.
Hvis
oljen ikke tilsøler skjellet og dreper det først, vil det være utsatt for å
kunne ta opp vannløste stoffer fra oljen (se
Faktaark om hvordan oljen fordeler seg i miljøet), og oljedråper fordi
skjellet filtrerer vannet etter mat. Oljetyper som gir stor nedblanding av olje i vannmassene, røffe
værforhold, bruk av
dispergeringsmidler,
gir generelt større tilgjengelighet av olje i vannmassene, og dermed større opptak av olje til kjøttet.
Viltlevende skjell vil være utsatt i varierende grad, avhengig av levested.
Havbruksanlegg er utsatt for å ta opp olje både ved tilsøling av utstyr og
ved at det er olje i vannmassene. Hvis skjellene overføres til rent vann,
skilles gjerne oljen ut etter 3-4 uker. Oljen vil derfor ikke
bioakkumulere dersom forurensningen opphører.
Skjell
er svært utsatt for smakssetting (tainting),
fordi de kan ta opp relativt store mengder oljedråper når de filtrerer vannet
etter føde. Kvaliteten forringes dermed, fordi smak og lukt forringes. Lette
oljer og råoljer med middels kokepunkt har størst potensiale for "tainting".
Menneskets smak- og luktesans er svært følsom for oljeforurensning i maten, og
kan smake olje i langt lavere konsentrasjoner enn det som er skadelig.
Tilsøling av ett skjell kan sette smak på en hel fangst når flere skjell kokes
sammen før konsum.
Det at olje setter smak på kjøttet i
svært små mengder er faktisk positivt for konsumenten. Det sikrer at
oljeforurensningen ikke kan skjules. Kvaliteten på sjømaten som sendes på
markedet er kontrollert og trygg å spise.
Se
Matvaretrygghet.
Generelt
De markedsmessige effektene kan være større en de
faktiske biologiske effektene og kvalitetseffektene. Både skjellsankere og
havbruksnæring er avhengige av at markedet oppfatter norske havressurser som
rene. Markedets følsomhet er stor, spesielt i svært kvalitetsbevisste
markeder. Skjell regnes som delikatesse, og det forventes derfor god
kvalitet. Erfaring etter akutte hendelser har vært
at det gjerne blir innført omsetningsbegrensninger for sjømat.
Reguleringer er alt overveiende markedsstyrte. Effektene kan derfor bli
gjeldende for større områder enn de som ble fysisk berørt av olje.
Reguleringen kan også bli gjort gjeldende langt utover episodens egentlige
varighet.
Havbruk:
Oljetilsølte anlegg er ikke egnet til oppdrett av skjell! Oljeeksponerte
skjell
har dårlig kvalitet, noe som gir begrenset omsettingsmulighet.
Erfaringer viser at en hendelse i seg selv kan redusere
omdømmet til skjell (og annen sjømat) fra et område (renomméeffekter), noe som vil kunne få
tilsvarende negative virkninger på markedet. Slike virkninger kan
erfaringsvis være av et omfang og en varighet som er langt større enn selve
hendelsen. Se Matvaretrygghet.
Dyrkingen av skjell baseres på innsamling av yngel fra ville bestander, som
slår seg ned på utlagte yngelsamlere (nylon tau). Her vokser skjellene på
naturlig forekommende plankton frem til høstbar størrelse. Oljepåslag vil
kunne medføre tap av biomasse og utstyr. I tillegg kan uhellsutslipp av olje
gi skader på den ville bestanden av skjell og dermed mindre tilgjengelighet
av yngel i de etterfølgende årene, inntil en tilnærmet normal vill bestand
har bygget seg opp. Dokumentasjon av dette vil imidlertid være vanskelig å
fremskaffe. Det er også stor lokal variasjon i påslaget av blåskjellyngel,
og det kan være vanskelig å finne en ny yngellokalitet med tilsvarende
strøm- og dybdeforhold.
Området der oljen fra
Prestige
traff land, Galicia, var hovedleverandør av sjømat i Spania før
forliset.
I området var det
bl.a. en god del skjelloppdrett og skjellsanking, og disse viktige næringene
ble hardt rammet av utslippet.
Havbruksnæringen alene utgjorde mer enn 13 000 årsverk.
Blåskjellanleggene ble kun i begrenset omfang direkte rammet av olje fordi
de lå lenger inne i fjordene, men næringen opplevde betydelige problemer med
å få avsetning på produktene, pga. renomméeffekter i markedet. Det ble gitt
økonomiske erstatninger, men hele regionen sliter i følge
Akvaplan-NIVA og NORUT med renommé-effekter.
Havbruksanlegg for skjell i Galicia.
Olje som driver til land vil kunne tilsøle
skjellene og kvele skjell på grunt vann eller i havbruksanlegg. Tilsøling av
levestedet er den vanligste grunnen til skader på skjell. Men også
opprenskningsaksjonene kan føre til skader. Etter
Exxon
Valdez-ulykken vasket man ca. en tredjedel av strandområdene med
varmt vann for å fjerne oljen. Denne vaskingen førte til store skader på skjell og muslinger
(og andre strandlevende organismer), flere ble drept av det varme vannet enn
av oljen). Vaskingen første også til andre effekter: Oljen ble skylt lengre
ned i massene, noe som gjorde at den ble værende i miljøet lenger. Fordi så
mange av organismene ble drept, tok det lang tid å gjenoppbygge bestanden.
Noen steder er ikke strendene restituert, fordi mye av silten som skjellene
trenger ble vasket bort ved denne aggressive behandlingen. Andre steder lot
man muslingkoloniene være uten opprenskning, fordi de var kilde til føde for
ender ol., men her ble oljen liggende i sedimentene under skjellene, holdt
sammen av byssustrådene. Dette førte til at oljen ble værende i miljøet i
mange år.
Ulike strandtyper varierer svært mht. evne til
å restituere seg etter en skade. Hvor utsatt området er mht. bølger er også
viktig for hvor raskt oljen vaskes bort naturlig. Lavere oljekonsentrasjoner
i vannet som tas opp av skjellene kan føre til lavere vekstrate pga. hemming
av filtreringsorganene, men effektene av redusert næringsopptak antas ikke å
være langvarige etter akutte utslipp. Kortvarig stans i
næringsopptaket gir begrenset effekt på tilveksten, hvis vannet raskt blir
rent igjen. Lave konsentrasjoner av olje i vannet kan også gi lavere
motstandsdyktighet mot sykdommer. Skjell fra varig forurensede områder er
ikke aktuelle som mat.
Larver i vannmassene er sensitive for olje
i vannmassene. Havbruksanlegg som er avhengige av at viltlevende yngel
fester seg på yngelsamlere (nylontau) vil kunne få ødelagt rekrutteringen
til en årsklasse dersom oljeutslippet treffer i den sårbare perioden. Det
kan ta opptil tre år for f.eks. blåskjell å oppnå kommersielt utnyttbar
størrelse. Effektene for havbruksanlegg for skjell kan derfor bli
langvarige. Det arbeides med oppdrett av skjellyngel for f.eks. stort
kamskjell og flatøsters.
Etter
North Cape-forliset
observerte man dødelige effekter på skjell. I det nedenstående gjelder informasjonen
stort sett ville forekomster av skjell. Skjell i havbruksanlegg vil være
utsatt for tilsøling dersom oljen treffer anlegget og skjellene ikke flyttes
til en ren lokalitet.
Blåskjell: (Mytilus edulis)
Denne muslingen er utbredt langs hele norskekysten. Som havbruksart er den i
sterk vekst i Norge, der den dyrkes i spesielle anlegg) Den lever festet til
underlaget (hardbunn) ved hjelp av byssustråder, og er å finne fra
høyvannslinjen og ned til 10 meters dyp, der den vil være særlig utsatt for
olje som driver til land og tilsøler skjellene og kveler dem. Kommersielt
utnyttbar størrelse ved omlag 1,5-3 års alder. Gyter om våren
(vanntemperatur 8-12°C), som er mest sårbare periode biologisk sett. Beste
konsumperiode og sårbar periode for smaksetting er fra september til april.
Det varsles om algeoppblomstringer som kan gi giftige blåskjell, og man bør
generelt unngå å sanke skjell fra industriforurensede områder, pga.
skjellenes evne til å filtrere og
bioakkumulere miljøgifter. Det er ikke alle miljøgifter som skilles ut,
slik som olje. Skjell som overføres til rent vann vil skille ut oljen i
løpet av 3-4 uker, men byssustråder kan være tilsølt med olje. Merk at
byssustrådene og kolonienes tetthet kan virke som en lagringsplass for
tyngre oljer i lang tid, og gi opphav til lang tids eksponering for olje.
Dermed kan de bli utsatt for langvarig opptak av olje, med påfølgende
kvalitetsforringelse/uegnethet som menneskemat. Oljen kan trekke ned i
kolonien, og byssustrådene har en evne til å hold på olje i lang tid etter
at oljen er vasket bort fra overflaten (se over). Dette antas også å ville
gjelde blåskjell i anlegg, dersom ikke oljen tar livet av skjellene.
Mer informasjon om blåskjellets biologi, og
informasjon om oppdrett av blåskjell finnes i heftet
http://www.fiskeoppdrett.no/infohefte/blaaskjell/ og på
http://www.skjell.com/
O-skjell (Modiolus modiolus) er
i slekt med blåskjell, men gjerne større. Den er utbredt langs hele
norskekysten. Den finnes også i store ansamlinger i hardbunnsområder med noe
strøm fra noen meters dyp ned til 150 meter, særlig mellom 10-20 meter.
Kolonier i grunne områder kan være utsatt for olje som driver til land, samt
høye konsentrasjoner av oljedråper under et flak, men fordi den gjerne
befinner seg noe dypere enn blåskjell, er det å forvente at effektene av et
oljeutslipp ikke vil ramme denne arten like hardt i vill tilstand. Gyting om
våren. Arten utnyttes kommersielt i noen grad.
Stort kamskjell
(Pecten maximus) finnes vanligvis på dyp mellom 15-35 meter, gjerne
delvis nedgravd på grov sandbunn. Den vil dermed være mest utsatt for olje
som vaskes ned i vannmassene og som binder seg til partikler som synker til
bunnen. Den trives godt i områder med moderat strøm. Arten kan forflytte
seg, men denne "svømmebevegelsen" trigges av skyggeoppfattelse, samt at
tentaklene reagerer på kjemiske stimuli fra rovdyr som sjøstjerner. Det er
ikke funnet informasjon om disse sensorene kan reagere på oljeforurensning.
Ville forekomster utnyttes kommersielt i noen områder, særlig Trøndelag, da
arten er høyt skattet, og det er store forventninger til arten som kandidat
i havbruket.
Virkninger av akutte oljeutslipp på skjell
