Virkninger av akutte oljeutslipp på krepsdyr

Innhold på denne siden

Hvordan kan krepsdyr komme i kontakt med olje?

Hva påvirker oljemengdene i kjøttet hos krepsdyr?

Hvordan påvirkes kvaliteten?

Markedsmessige effekter: Renomméeffekter og omsetningsbegrensninger

Biologiske virkninger: Hva skjer med ulike arter av krepsdyr?

Hvordan kan krepsdyr komme i kontakt med olje?

Etter akutte oljesøl (f.eks. etter skipsuhell, utblåsninger eller rørlekkasjer) kan krepsdyr som reke, hummer og krabber komme i kontakt med stoffer fra oljen.

Rekelarver, hummerlarver og -yngel, og andre krepsdyr har en periode der de lever i de frie vannmassene før de bunnslår seg. I denne perioden er de spesielt utsatt for kontakt med de stoffene (komponentene) i oljen som har en viss løselighet i vannet, eller nedblandede oljedråper. Men det er særlig stoffene som ender i sedimentene i sjøbunnen som utgjør et problem for disse bunnlevende, eller bunnære krepsdyrene. Spesielt de som graver seg nedi bunnsedimentene er utsatt. Dyrene er også utsatt via føden de spiser ved bunnen.

Hva påvirker oljemengdene i kjøttet hos krepsdyr?

Oljetyper som gir stor nedblanding av olje i vannmassene, røffe værforhold, bruk av dispergeringsmidler, gir generelt større tilgjengelighet av oljedråper og vannløste stoffer fra oljen for disse dyreartene. Krepsdyrartene varierer mht. hvor mye olje de tar opp i fiskekjøttet, mye skyldes forskjeller i levevis (se Faktaark Fordeling). Etter Braer-ulykken f.eks. ble hummer utsatt for oljeforurensning som ble tatt opp i kjøttet. Det var imidlertid forskjell på hummerartene.  Sjøkreps (bokstavhummeren (Nephrops norvegicus)), som graver i sedimentene, forble forurenset i over fem år, mens den europeiske hummeren (Homarus gammarus), som lever på hardbunn (f.eks. steinrøyser) skilte ut oljen og var tilbake på bakgrunnsnivået etter en måned. 

Figur: Sjøkrepsen sees nedgravet i huler i bildet til venstre, mens den europeiske hummeren lever oppå sedimentene og mer på hardbunn. De to artene blir derfor utsatt for forskjellige mengder olje, og påvirkes derfor forskjellig.

Hvordan kan kvaliteten påvirkes?

Olje i krepsdyrets muskelvev kan gi smak på kjøttet. Effekten er ikke varig, ettersom krepsdyret skiller ut oljen igjen dersom vannet rundt den blir rent (se detaljer nedenfor), men kvaliteten og salgbarheten vil kunne være forringet. Det er ikke helsefarlig å spise fangsten i små mengder, men den vil kunne smake og lukte olje. Dette kalles "Tainting". Mennesker kan smake olje i svært lave konsentrasjoner i all sjømat, også i skalldyr. Sjøkreps vil f.eks. ta opp mer (se over), og dermed sannsynligvis smake mer av olje enn hummer.

Det at olje setter smak på kjøttet i svært små mengder er faktisk positivt for konsumenten. Det sikrer at oljeforurensningen ikke kan skjules. Kvaliteten på sjømaten som sendes på markedet er kontrollert og trygg å spise.

Se Matvaretrygghet.

Markedsmessige effekter: Renomméeffekter og omsetningsbegrensninger

Generelt

De markedsmessige effektene kan være større en de faktiske biologiske effektene og kvalitetseffektene. Både fiskerier og havbruksnæring er avhengige av at markedet oppfatter norske havressurser som rene. Markedets følsomhet er stor, spesielt i svært kvalitetsbevisste markeder som f.eks. det japanske. Erfaring etter akutte hendelser i utlandet har vært at det gjerne blir innført omsetningsbegrensninger for berørte arter. Reguleringer er alt overveiende markedsstyrte. Effektene kan derfor bli gjeldende for større områder enn de som ble fysisk berørt av olje. Reguleringen kan også bli gjort gjeldende langt utover episodens egentlige varighet.

Fiskerier:

For fiskeriene kan det bli begrensninger i fisket i berørte områder, og avstengning av områder som begrenser tilgjengeligheten for fiskere. Dette kan gjøres av sikkerhetsmessige årsaker, men begrensningene kan også ha markedsrelaterte motiver. Hvilke krepsdyrarter som berøres av eventuelle reguleringer og fangstforbud er avhengig av hvilke arter som er berørt (se f.eks. effekter etter Braer-hendelsen). Dette er uforutsigbare virkninger, som i liten grad lar seg kostnadsberegne med nøyaktighet. Slike tiltak berører i første rekke lokale fiskere, da større fartøyer kan velge andre områder. Hummer-, sjøkreps- og krabbefisket kan berøres, avhengig av oljetype, tidspunkt og omstendighetene rundt en hendelse.  I tråd med at 40 % av oljen nådde sedimentene etter Braer-forliset, varte effekten av oljesølet lenger ved bunnen, og omsetningsforbudet for skalldyr ble opphevet gradvis og senest i år 2000, 7 år etter forliset. Kaldtvannsrekefisket (dypvannsreke) i våre farvann vil etter all sannsynlighet ikke berøres i særlig grad etter oljeutslipp, da oljen gjerne ikke når de dyp der kaldtvannsrekene befinner seg. Reketrålere vil, som andre fartøy, bli berørt av ferdselbegrensninger i området under aksjonen.

Havbruk:

Oljetilsølte havbruksanlegg er ikke egnet til oppdrett.

Biologiske virkninger: Hva skjer med ulike arter av krepsdyr?

Krepsdyr hevdes generelt å være biologisk sensitive overfor oljeforurensning. Effekter på krepsdyr er dokumentert etter ulykkene med Amoco Cadiz (der tung arabisk olje ble sluppet ut), Exxon Valdez, North Cape og Gulfkrigen. Grunne områder er gjerne mer utsatt for å bli forurenset av olje, og dyrene som lever der er mest utsatt (sannsynligheten er større for å bli eksponert), selv om alle krepsdyr regnes som sensitive (oljen er giftig for dem).

Oljens kjemiske stoffer - hydrokarbonene, brytes ned av mikroorganismer. Det gjør de fordi mikroorganismene kan bruke stoffene som energikilde (mat). Dette kan også en del av de organismene som inngår i næringskjeden ved sjøbunnen, og stoffene fra oljen tas derfor også til slutt opp av de dyrene som lever av disse organismene. Selv om mikroorganismene bryter ned oljen, er dette en prosess som krever oksygen. Oksygen er allerede en knapp ressurs ved sjøbunnen, og det økte oksygenforbruket pga. oljenedbrytningen kan føre til oksygenmangel og økt dødelighet av organismer ved sjøbunnen, deriblant krepsdyr. Dette tilsvarer det vi kjenner fra overgjødsling. Mikroorganismene kan også øke giftigheten av enkelte av stoffene. Noen av stoffene brytes heller ikke ned så raskt, og det er særlig de langsomt nedbrytbare stoffene som PAH, som kan hopes opp i bunnlevende krepsdyr. Dette setter smak på kjøttet ("tainting").

Reker: Den kommersielt aktuelle kaldtvannsreka (dypvannsreka) (Pandalus borealis) lever på eller rett over leire- eller mudderholdig sedimenter på relativt dypt vann. De vandrer likevel jevnlig oppover i vannmassene og kan bli utsatt for olje som er nedblandet i vannmassene. Dersom olje treffer de sedimentene der de lever, vil de være sårbare. Nyklekte rekelarver lever i de frie vannmasser i en tre-måneders periode. De vil da være sårbare for olje i vannmassene, særlig rett under et oljeflak. Gytetidspunktet er om høsten, og varierer fra sted til sted. Den gyter tidligst lengst mot nord (august). Reka får deretter utrogn (rogn under bakkroppen), varigheten av dette varierer også mellom landsdelene, fra 5 mnd. i Sør-Norge til  9 mnd. ved Spitsbergen.

Under Gulfkrigen ble rekefisket sterkt skadelidende (sannsynligvis var dette en annen rekeart enn vår kaldtvannsreke), ved at dødeligheten ble svært høy av egg, larver og yngel på grunn av oljepåvirkning i gyteperioden. Dødeligheten av voksne reker var også høy, i tillegg kom virkningene av utvandring av voksen rekebestand, samt overfiske av voksne og yngel.  Rekebestanden ble redusert til 27 % av hva den hadde vært før krigen. I tillegg ga oljebrannene på vannet og røyken redusert vanntemperatur og lystilgang. Effektene på denne bestanden viser hvor komplekse miljøeffekter kan være.

Krabber. Kommersielt aktuell er taskekrabben (Cancer pagurus). Den er utbredt i orge langs kysten opp til Vesterålen. Den finnes på både hard og bløt bunn. Taskekrabben er alteter, men de store individene foretrekker bløtbunnsdyr som nedgravde muslinger og børstemark. Disse byttedyrene kan være forurenset av olje. Taskekrabben har en komplisert livssyklus, og dens sårbarhet for oljeforurensning vil dermed variere med tilholdsstedet for det aktuelle livsstadiet og kjønnet. Eggene klekkes på sommeren, og larvene er frittsvevende i vannmassene i 8 uker. På dette stadiet er de utsatte for oljedråper og hydrokarboner i vannet. Ved ca 2,5 mm lengde bunnslår krabbeyngelen seg, og vil dermed være utsatt for olje ved bunnen. Krabben er kjønnsmoden etter 7-8 år. Strandkrabben (Carcinus maenas) er ikke kommersielt utnyttet i Norge, men regnes som en delikatesse i Sør-Europa.

Kongekrabben (Paralithodes camtschatica) er satt ut i Russland, og har spredd seg vestover og sørover langs kysten av Nord-Norge. Arten har hatt en rask utbredelse, noe som har skapt negative økologiske konsekvenser, samt negative effekter for fiskeriene, til tross for at den kan utnyttes kommersielt. Den trives best på relativt grunne områder, men utnytter også dypere farvann.

Det er ikke funnet spesifikk informasjon om effekter av oljen på krabber, men den generelle sensitiviteten av krepsdyr, samt taskekrabbens høye alder ved kjønnsmodning tilsier at det er sannsynlig at et oljeutslipp vil ha effekter på krabbefisket lokalt for denne arten. Kongekrabben har hatt såpass stor økologisk suksess i Norge, at det er tvilsomt om bestanden vil rammes hardt av et oljeutslipp. Det er derimot sannsynlig at den vil ta opp olje fra føden slik at den blir uegnet til mat.

Hummer (Hommarus): Etter forliset av North Cape uten for østkysten av USA i 1996, ble anslagsvis 8-9 millioner Amerikanske hummer drept av fuelolje (diesel) som ble nedblandet naturlig i vannmassene nær land. De høye konsentrasjonene av oljestoffer i vannet virket bedøvende på hummeren, eller drepte dem momentant. De ble deretter skylt på land. Hummeren regnes som sensitiv overfor oljeforurensning. Den europeiske hummeren (Hommarus gammarus) er knyttet til hardbunn (se  over) og går sjelden dypere enn 40 meter. Den er også stedbunden (selv om det fra gammelt av fortelles om hummervandringer), noe som kan føre til at et oljeutslipp kan ha effekter lokalt. Den vil være utsatt for oljesøl som treffer grunne strandområder med hardbunn, som både gir giftvirkninger på hummeren og tilsøler fødedyrene. Føden til Hommarus består bl.a. av muslinger, snegler, børstemark, og kråkeboller og denne føden kan være oljeforurenset.

Gytingen foregår om høsten, og hunnen går med utrogn fram til neste sommer (ca. juli). Larvene er frittsvømmende i vannmassene i 2-4 uker før de bunnslår seg. Larven trekker mot lyset om dagen, den vil derfor være utsatt for olje nær overflaten i sommerperioden. Hannene bli kjønnsmodne ved 18 cm lengde, hunnene ved 24 cm. Det tar 8-10 år å oppnå denne størrelsen. Hummerbestanden er generelt i jevn nedgang pga fangst. Det kan derfor antas at et oljeutslipp vil kunne gi langvarige lokale effekter på bestanden av hummer.

Sjøkreps (bokstavhummer): Sjøkrepsen (Nephrops norvegicus) eller bokstavhummer, er utbredt langs norskekysten til Helgeland. Den lever generelt på dypere vann fra 40-800 meter, og graver seg ned i leireholdig bunnsediment, der den lager huler. Sårbarheten overfor oljeforurensning er dermed svært avhengig av hvordan hendelsen forløper, blant annet med andelen av olje som nedblandes, og på hvilket dyp oljen blandes ned. Arten er spesielt utsatt for olje i sedimenter på de dyp den befinner seg. Se også Braer-ulykken, der den gravende sjøkrepsen forble forurenset av olje i over fem år, mens den europeiske hummeren, som ikke graver seg ned, skilte ut PAH-forurensningen i løpet av en måned! Arten gyter om sommeren, men eggene forblir i vannmassene i 8-9 måneder før de klekkes. Dette fører til at det vil være egg til stede i vannmassene i de fleste årstider, og dermed en helårs sårbarhet for egg og yngel.

Referanser:

Andre faktaark:

Kilder til oljeutslipp

Oljens skjebne i miljøet etter utslipp

Oljens virkninger på fisk

Oljens virkninger på krepsdyr

Oljens virkninger på skjell

Erfaringer fra oljeutslipp

Aktørenes rolle under en hendelse

NOFOs rolle under en hendelse

Kystverkets rolle under en hendelse

IUA-enes rolle under en hendelse

Tiltak for å begrense skadevirkninger

Dokumentasjon

Prøvetakning for dokumentasjon

Ordliste