MV Rocknes
(Bergen, 2004)
Lasteskipet MV Rocknes forliste
den 19.
januar 2004, ved Vatlestraumen, utenfor Bergen. Det 166 m lange fartøyet på
28 000 dødvekttonn tippet rundt og lakk ut 466 m3
tungolje, 78 m3
marin diesel og 16m3
smøreolje. Særlig var det
tungoljen som drev med tidevannet som bidro til
forurensningen.
Kystverket ledet den statlige
oljevernaksjonen på sjø, og har totalansvaret for hele oljevernaksjonen.
Bergen IUA (Interkommunalt Utvalg mot Akutt forurensing) hadde ansvaret for
strandaksjonen. Beredskapspersonell fra de statlige beredskapsdepotene var
mobilisert.
Målet for Kystverkets aksjon var å prøve å
begrense omfang av utslipp til sjø og land, og naturressursene hekkeområder
og rekreasjonsområder ble prioritert, i tråd med retningslinjene. Tre av
Kystverket sine oljevernsystemer av fartøyer, lenser og oljeopptakere var i
aksjon for å finne, ringe inn og samle opp olje. Ca. 2000 meter lenser ble i
tillegg oppankret på prioriterte steder.
Oljevern- og
saneringsaksjonen pågikk i 21. uker. Finsaneringsfasen ble avsluttet
11. juni 2004, og avløst av etterarbeidsfasen. På dette tidspunktet var det
registrert 45,0 km forurenset strandlinje i området, fordelt på de fire
berørte kommunene Fjell (24 km), Bergen 9,6 km, Askøy 8,6 km og Øygarden 2,7
km. For siste oppdaterte rapport om strandsaneringen henvises til
Kystverkets side om Rocknes-forliset. Det er (pr. juni 2004) registrert om lag 450 krav
fra enkeltpersoner som er innmeldt via forsikringsselskapet GARD. I tillegg
er det mottatt ca. 60 krav direkte til Bergen IUA, men Kystverket sine sider
opplyser ikke hvilke næringer eller interesser dette representerer.
I følge nettstedet
Kyst.no var det mest oppdrettsanleggene
nord for havariet som ble utsatt for olje, pga. strøm- og vindforholdene.
Fra stedet Rocknes havarerte og nordover langs
Hjeltefjorden lå det 22 oppdrettsanlegg for laks, skjell og torsk.
Oljeklumper ble funnet drivende ved havbruksanlegg. I ett anlegg for
konsumskjell der muslinger, kamskjell og o-skjell var holdt stående i sjøen
like under overflaten, ble det anslått at skjell til en verdi av 150.000
kroner gikk tapt på grunn av tilsøling. Havbruksnæringens
forsikringsselskaper ga Oceanor et oppdrag med å overvåke oljeutslippet fra
Rocknes. Tiltaket som ble anbefalt til anleggseierne var å senke
presenninger rundt merdene, for å unngå at oljeflak og - klumper driver inn
i anleggene og griser til utstyret.
Sammenlignet med Prestige (under), medførte
Rocknes-forliset et relativt lite utslipp, og hendelsen kom på et tidspunkt da det
ikke var egg og yngel av vill fisk i havet (januar), men like fullt kan et
slikt utslipp ha store konsekvenser for de enkeltinteressene som rammes.
<HOLD mer erfaringer mattilsynet og oppdrettere>
Prestige (Spania, 2002)
Da
Prestige forliste utenfor kysten av Galicia, Spania (13. november 2002), ble 77.000 tonn fuelolje
(en tung, voksrik olje) sluppet ut. I omlag en uke etter
forliset forsøkte Spanske myndigheter å slepe skipet lenger ut, noe som
medførte at utslippets omfang økte. Skipet knakk til slutt og sank, og ca
125 tonn olje pr. døgn ble sluppet ut. det ble dannet mange små og store
flak, og 900 av Galicias 1200 km kystlinje ble forurenset av oljeflakene.
Fire måneder etter forliset var det fremdeles ikke konstatert om vraket var
tomt.
Oljen
var spesielt tung (høy viskositet og tetthet), og den var ikke flytende ved
sjøtemperatur. Det ble funnet olje helt ned til 150 meters dyp. Man anvendte ikke
andre metoder å samle opp olje fra strender på enn manuelt opptak, noe som
krever et stort antall mennesker i aksjon, med et tilhørende stort
logistikkapparat for å håndtere det. Bilder av denne opprensningen sees
under. Bare en
måned etter utslippet var strendene allerede betydelig bedre.
Galicia var
hovedleverandør av sjømat i Spania før forliset.
I området var det
bl.a. en god del skjelloppdrett og skjellsanking, og disse viktige
næringene ble hardt rammet av utslippet.
Havbruksnæringen alene utgjorde mer enn 13 000 årsverk.
Blåskjellanleggene ble kun i begrenset omfang direkte rammet av olje fordi
de lå lenger inne i fjordene, men næringen opplevde betydelige problemer
med å få avsetning på produktene.
Effektene på fiskeriene ble erstattet økonomisk.
Flere fiskebåter har fått gjenopptatt fisket. Fire måneder etter forliset
ble de forventede skadene estimert til å bli 1.000 millioner Euro, på dette
tidspunktet var det 20.000 mennesker som mottok månedlig økonomisk
kompensasjon for tapte inntekter. Derimot hevdes det at kompensasjonene
ikke er høye nok til å dekke fiskernes utgifter. Selv om fisket er
gjenopptatt, sliter hele regionen i følge Akvaplan-NIVA og NORUT med
renommé-effekter: Dette rammer også fisk som er "landet" i Galicia, men
fisket av spanske fiskere andre steder, f.eks. i Irland!
Fra Prestige-aksjonen (2002).
North Cape
(USA, 1996)
Etter North Cape-ulykken uten for østkysten av
USA i 1996, ble 8-9 millioner Amerikanske hummer drept av fuelolje (diesel)
som ble nedblandet naturlig i vannmassene nær land. De høye konsentrasjonene
av oljestoffer i vannet virket bedøvende på hummeren, eller drepte dem
momentant. De ble deretter skylt på land. Dette utslippet ga også dødelige
effekter på skjell.
Braer (Shetland,
1993)
5. januar 1993 forliste oljetankeren Braer utenfor kysten av
Shetland, og slapp ut 84.000 tonn Gullfaks råolje. Gullfaks-olje er
spesiell, i det den har evne til å synke til bunns, noe som gjør
den til et potensielt problem på sjøbunnen. Værforholdene var også svært
uheldige. Vinden hadde sterk kuling/orkans styrke, noe som reduserte
oppsamlingsmuligheten og økte nedblandingen av olje i vann. I tillegg ble
det brukt dispergeringsmidler. På overflaten var det bare et lite oljeflak
nær vraket. Pga. vinden virvlet sedimentene opp, og kom i kontakt med oljen,
partiklene med olje sank deretter til bunns. Etter Braer-grunnstøtingen sank 35-40 % av Gullfaks-oljen til bunnen (2-100
meters dyp), i et område som var 4 000 km2 stort. Den
sedimenterte oljen utgjorde et problem i lang tid for fiskerier som utnytter
bunnlevende ressurser.
Det ble observert
ikke-dødelige konsentrasjoner av olje i vevet (PAH) hos store mengder
oppdrettsfisk på vestsiden av Shetland (The Scottish Office 1993). Omlag 20
% av oppdrettsanleggene for laks ble truet av oljen. Denne
opphopningen av olje i fiskekjøttet (bioakkumulasjon/bioakkumulering)
er ikke varig, og etter noen uker var konsentrasjonene i vevet på vei tilbake
til bakgrunnsnivået i takt med at oljen i vannet avtok.
All oppdrettsfisken ble besluttet slaktet og 2 årsklasser
(1991 og 1992) av
laks ble besluttet destruert. Omsetningsforbudet ble opphevet etter 1 år.
Utslippet hadde svært liten påvirkning på villfisk i området, og restriksjonene
på fangst av villfisk ble opphevet etter 3 måneder.
Man
observerte ikke effekter på veksten på sildelarver (10-30 mm) i oljeforurensede
områder.
I tråd med at mye olje nådde sedimentene, varte effekten
lenger ved bunnen, og begrensinger for skalldyr ble opphevet gradvis (senest
i 2000, 7 år etter forliset). Hummer
som graver (Nephrops) forble forurenset av olje i over fem år, mens hummer
som ikke graver seg ned (Hommarus) skilte ut PAH-forurensningen i
løpet av en måned.
Det er i følge Akvaplan-NIVA og NORUT ikke observert
langtidseffekter på markedsandelene for eksport av fisk fra Shetland etter
Braer, verken i form av reduksjon av Shetlands andeler, eller i form av
økning av norske andeler.
Gulfkrigen (Arabiske Gulf, 1991)
I januar-mars 1991 ble antatt 1 770.000 tonn
arabisk råolje sluppet ut i den Arabiske Gulf (Persiabukta) som en del av
krigføringen mot Kuwait. Vindforholdene gjorde at oljeflaket holdt seg
langs kysten av Kuwait og Abu Ali-øya. Man har antatt at 10% av oljen ble
løst i vannmassene, 40% fordampet, 15% strandet i Saudia-Arabia, bare 10% ble tatt opp i Saudia Arabia, mens 25% fikk en ukjent skjebne i miljøet.
Arabisk olje er svært mye tyngre enn f.eks. Nordsjøolje, noe som påvirker
sterkt hvordan oljen oppfører seg i miljøet. På grunn av de skjermede
værforholdene i området forventes at oljen vil være på strendene i
Saudi-Arabia i lang tid.
Rekebestanden, og dermed rekefisket, led store
tap som følge av hendelsen. I 1992 ble gytingen redusert med 99 %, og
rekebestanden selv redusert til 27 % av hva den hadde vært før krigen.
Reduksjonene på rekebestanden er antatt å skyldes at det ble svært høy
dødelighet av egg, larver og yngel på grunn av oljepåvirkning i
gyteperioden, høy dødelighet av voksne reker, utvandring av voksen bestand,
samt overfiske av voksne og yngel. I tillegg ga oljebrannene på vannet og
røyken redusert vanntemperatur og lystilgang. Effektene på denne bestanden
viser hvor komplekse miljøeffekter kan være.
Amoco
Cadiz (Bretagne, 1978)
230 000 tonn arabisk (Kuwait) råolje ble sluppet ut langs
kysten av Bretagne da tankeren Amoco Cadiz gikk på grunn i 1978, og
forårsaket store skader i et stort område av kysten. De biologiske skadene
på bunn-nære krepsdyr var relativt store. Man antar at en årsklasse av
flatfisk ble redusert som følge av utslippet. Det ble observert svikt i
omsetning i de fleste primærnæringer i hele Bretagne, som følge av
irrasjonelle markedsreaksjoner. Til og med kål fra Bretagne-området var
usalgbare i en periode etter hendelsen.
Torrey Canyon
Etter Torrey Canyon-forliset ble oljeflaket sprayet med datidens meget
giftige dispergeringsmidler, noe som den gang gjerne var giftigere enn selve
oljen. I dag stilles langt strengere krav til dispergeringsmidlenes
miljøegenskaper. I området der dispergeringsmidlene ble sprayet på, døde 90 % av eggene
til sardin. I et stort omkringliggende område, døde 50 % av sardineggene.
I perioden mens
utslippet var i nyhetene, falt fiskesalget på markedene i Paris med 50 %,
til tross for at det ikke var fisk til slags fra de fysisk berørte områdene.
Exxon Valdez (Alaska,
1989)
24. mars 1989 strandet tankeren T/V Exxon
Valdez på Bligh Reef i Prins Williams Sundet i Alaska. I løpet av 6 timer
etter grunnstøtingen lakk det ut 37 000 tonn North Slope råolje. Oljen holdt
seg i oljeflaket lenge nok, og værforholdene, med en vårlig kuling/storm og
kyststrømmen, førte til at 41 % av oljen strandet og sølte til 2400 km
kystlinje i Alaska. De biologiske effektene av dette sølet er godt
studert. På høyden av oljevernaksjonen var 11 000 mennesker, 1 400 fartøy og
85 fly/helikoptere i aksjon for å samle opp olje og rense strender. I
strandrensingen ble varmt vann benyttet for å spyle rent store strekninger
av strendene, men dette hadde negative konsekvenser på strandlevende
organismer. I tillegg ble oljen "spylt" nedover i massene på grusstrender,
slik at oljen fikk lenger oppholdstid. Den aggressive opprenskningen førte
til at strandsamfunn på hardbunn brukte lengre tid på å restituere seg enn
de ellers ville gjort. Mye silt ble også vasket bort ved denne behandlingen,
noe som gjorde at re-etableringen av skjell ble sterkt hemmet.
Det har vært mye kontroversialitet mht. effektene av utslippet på
fiskebestandene. Noen studier hevdet at produktiviteten av pukkellaks
(Oncorhynchus gorbuscha) sank der hvor eggene ble lagt på oljetilsølt grusbunn,
mens andre ikke fant forskjell mellom forurensede og ikke forurensede
områder. En studie viste klare effekter på sildeegg
under klekking og på nyklekkede larver.
Oljeeksponering etter utslippet kan ha vært en mulig medvirkende faktor da
økt sykelighet førte til kollaps av sildebestanden i Stillehavet, selv om
andre faktorer også kan ha spilt en rolle. Silde- og laksefiske
ble avstengt i hele 1989, inkl. de uberørt deler av Prince Williams Sound.
det var restriksjoner i fisket også i året
etter på tross av at det bare var restmengder av olje på enkeltlokaliteter.
<hold erstatninger til fiskere og lokalbefolkning>
Ixtoc I-utblåsningen
1979
I en undervannsutblåsning
fra Ixtoc I-plattformen, som varte fra juni 1979 til mars 1980, ble 350.000 tonn råolje ble
sluppet ut i Mexico-gulfen. 80 km kystlinje i Texas, 800 km fra
utslippstedet, ble forurenset i alvorlig grad. Dette utslippet viste
hvordan undervannsutblåsninger kan føre til at oljen føres langt fra
utslippstedet ved undervannstrømmer ol. Til tross for at dette var
verdens nest største oljeutslipp til dags dato, var miljøkonsekvensene
forbausende små. USA og Mexico sitt rekefiske, som utgjorde 230
millioner USD, unngikk langvarige skader.
Andre
utblåsninger
Ved Ekofisk-utblåsningen i 1977 ble det sluppet ut
20.000-30.000 tonn Ekofisk olje. Piper- Alpha (Nordsjøen,
1988) var en gass-utblåsning,
den
ga dermed mindre effekter i havmiljøet.
Historiske hendelser viser at det er svært
forskjellige miljømessige følger, avhengig av oljetype, vær og tidspunktet
for utslippet i forhold til ressursenes sårbare perioder, samt fangstperiode
eller tidspunkt i en havbruksenhets syklus. Det er ikke umiddelbart noen
kvantifiserbar sammenheng mellom størrelsen på utslippet og effektene i
miljøet, selv om et stort utslipp gir større konsekvenser enn et lite hvis
omstendighetene er like, kan man ikke fastsette noen tallmessig sammenheng
mellom antall tonn utsluppet olje og antall døde dyr, reduksjon i
fiskebestanden eller lignende.
Erfaringer
fra noen akutte oljeutslipp i historien
